Ytre leia fra Bergen til Førde

Omveien starter i Bergen. Hav og handel gjorde den til Nordens største by i sin tid og Norges største fram til 1830. Bergen var også landets første rikshovedstad og kroningsby. Til tross for mange branner er Bergen fremdeles Europas største treby.

Den er en av Norges største turistmagneter, og byens mange kulturminner er godt kjent. Byen mellom de sju fjell har siden 1840-tallet huset over 100 store og små tekstilfabrikker. Bergens eneste industriminne av høy nasjonal verdi er da også knyttet til tekstilindustrien, nemlig Salhus Tricotagefabrik.

For å komme dit må vi ta E39 ut av byen og svinge inn på FV564 ved Åsane. Norsk Trikotasjemuseum i Salhus, nord i Bergen kommune, er unik og levende industrihistorie. Salhus Tricotagefabrik ble etablert i 1859 og produserte plagg i bomull og ull helt fram til 1989. I 2001 åpnet Norsk Trikotasjemuseum i lokalene til den gamle hjørnesteinsbedriften.

Hele prosessen fra spinning til ferdig produkt vises, og flere av de gamle maskinene er i sving. I museumslokalene finnes både karderi, spoleloft, strikkeloft og syloft, og besøkende kan også se en film der tidligere arbeidere forteller om hvordan det var å jobbe på fabrikken.

Museet i Salhus har i tillegg tekstilutstillinger og butikk. Norsk Trikotasjemuseum har Olavsrosa.

Etter besøket i Salhus må vi finne tilbake til E39. Her skal vi reise over en topp moderne turistattraksjon, Nordhordlandsbrua. Brua går over Salhusfjorden, og med sine 1614 meter er den Norges nest lengste bro. Over skipsleia er den en skråkabelbro, mens resten av anlegget er en flytebro på 1243 meter. Det gjør den til verdens lengste flytebro uten sideforankring.

Ved Knarvik skal vi svinge inn på FV57 og FV565. På vei dit har vi Osterøy i øst. Kommunen ligger inne i en fjord og er nesten helt omsluttet av fastland. Dette gir Osterøy et visst innlandspreg samtidig som den er fullstendig omgitt av sjøvann. Dermed er Osterøy også Norges største innlandsøy.

Knarvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Lindås kommune. Det er også regionsenter for ytre Nordhordland. Før 1970-tallet hadde ikke Knarvik mer enn rundt 30 innbyggere, men da Hordaland Fylkeskommune avgjorde at Knarvik skulle bygges opp som regionsenter, skjøt utviklingen en voldsom fart.

Her ved Knarvik skal vi altså svinge inn på FV57. Nordover mot Førde vil vi tilbakelegge flest kilometer på fylkesvei 57, men så ofte vi kan skal vi ta omveier enda nærmere kysten. Dette skal jo være den ytre leia.

Den første avstikkeren er FV565 om Radøy kommune.

Før vi kommer til kommunegrensa i Radøy vil vi passere et område hvor stedsnavnet Alver er dominerende. Her vil vi også finne avkjøringen til Lyngheisenteret på Lygra. Noen eksempler på navn med tilknytning til Alver er Alver Hotel, Alversund, Alverviken, gården Alver og Alverstraumen.

Alver Hotel ble etablert i 1959 og er bygd på gården til besteforeldrene til en av Norgeshistoriens mest omtalte forfattere, Amalie Skram (1846-1905). Amalie, som primært vokste opp i Bergen, tilbrakte mye av oppveksten hos besteforeldrene på gården Alver.

Alversund kyrkje er en langkirke i tre fra 1879. Kirken ligger høyt og fritt på en flate over Alverviken ved grensa mellom gårdene Alver og Øvre Tveiten. Den første gangen en kirke blir beskrevet i Alversund, er imidlertid i 1127.

Alverstraumen ligger mellom Radfjorden og Radsundet. På østsiden av sundet er fastlandet, mens Radøy ligger på vestsiden. Sundet er mellom 100 og 200 meter bredt og en kilometer langt og er preget av sterk strøm. Vi passerer sundet på Alversund bru. Ved sundet var det gjestgiveri og senere hotell, trolig fra 1660 og frem til det siste hotellet brant ned i 1920. Etter dette kjøpte Christian Bjelland området og bygde hermetikkfabrikk her.

Etter brua fortsetter FV565 gjennom trivelige smågrender langs Radsundet, og vi kommer snart til Storheimstø. Her ligger Tjorehagen, en fredelig oase med hundrevis av rhododendron og andre planter. Hagen er Olav Tjores (1930-1998) livsverk, og den er åpen fra mai til september.

Ved Sletta ligger Vestnorsk Utvandringssenter. Det er et lite stykke Amerika i Norge og ble etablert i 1997 med en emigrantkirke hentet fra Nord-Dakota av lokale folk. Senere er blant annet skolestue, nybyggerstue, rådhus og fengsel blitt flyttet hit fra Dakota og Minnesota.

Senteret har et omfattende utvandrerarkiv og minnesmerker knyttet til norskamerikansk historie og til den norske innsatsen under andre verdenskrig. I 2010 ble Vestnorsk Utvandringssenter en del av Museumssenteret i Hordaland. Om sommeren er senteret oppe, og her er tilbud om omvisning.

Fosnstraumen bro er 404 meter lang og danner kommunegrense mellom Radøy og Austrheim. Ved Fosnstraumen finner du en av de beste fiskeplassene i Nordhordland, og på neset i sørøst ligger den rikeste steinalderboplassen som er utgravd på Vestlandet. Det første kystfolket slo seg ned her for 10 000 år siden.

I området er det funnet mange redskaper av skifer og bein som belyser overgangen fra veide til jordbrukssamfunn. Det kan du se om du følger en merket «Steinaldersti» med informasjonstavler på begge sider av strømmen.

Brua har tatt oss over til Fosnøy som utgjør nærmere halvparten av kommunens areal. Veien går nordover øya, og ved Austrheimvågen finner vi avkjøring til Sævrøy, Øksnes, Baløy og Krossøy. Disse øyene har mange gode fiske- og badeplasser. Fra Sævrøy er det fergeforbindelse med øykommunen Fedje. Renningen bru tar oss over til Ulvøyna og Kilstraumen bru til Bakkøyna.

De mange kraftige strømmene vi må krysse dannes av tidevannet og alt vannet som skal ut og inn av Lurefjorden. Lurefjorden er nærmere to kilometer bred og om lag 15 kilometer lang, og den danner sentrale deler av et omfattende nett av vannveier, fjorder, våger og sund. Ved de trange innløpene i sør og i nord lå det gjestgiversteder; ved Alverstraumen i sør og her i nord ved Kilstraumen.

Fra Kilstraumen bru har du en flott utsikt mot havet, og rett i nord ligger Vardetangen, fastlandets vestligste punkt. Kilstraumen går med en fart på opptil 13 km/t. Kjelstraumen Vertshus kan føre sin historie tilbake til 1610 da de mottok en kongelig bevilling fra København.

Før vi kommer inn på fastlandet, må vi over Fonnestraumen bru. Brua mellom Bakkøyna og Lindåslandet går i et flott spenn over skipsleia. Her på Lindåshalvøya finner vi kanskje det mest ukjente ytterpunktet i Norge, det vestligste fastlandspunktet. Avkjøring, parkering og sti til Vardetangen er godt skiltet. Ytterpunktet er markert med en solid steinvarde, og fotturen til Vardetangen tar en snau halvtime.

I møtet med FV57 skal vi svinge til venstre til fergekaia i Leirvåg. Fra ferga har vi god utsikt mot Mongstad, men fortsetter vi forbi nedkjøringen til fergeleiet, kan vi også se dette gigantanlegget fra landsiden. Anleggene på Mongstad har vært i drift siden 1975, og de består av et oljeraffineri, en råoljeterminal, et kraftvarmeverk, Mongstadbase og verdens største teknologisenter for CO2-behandling.

Raffineriet er det største i Norge. Det har en kapasitet på nærmere 12 millioner tonn råolje per år. Råoljeterminalen er et viktig verktøy i den norske eksporten av råolje. Mer enn en tredjedel av all Statoil-produsert olje på norsk sokkel, inkludert statens andel, mellomlagres på Mongstad-terminalen før eksport til kundene i Nord-Amerika, Europa og Asia. Mongstadbase er Norges største forsyningsbase.

Den norske turistforening har flere hytter i denne delen av Vestland fylke:

Vi skal krysse Fensfjorden til Gulen kommune og i det som tidligere var Sogn og Fjordane fylke. Her er stor skipstrafikk som skyldes at Mongstad er Norges største havn i tonnasje og Nord-Europas nest største oljehavn. Overfarten med ferge fra Leirvåg til Sløvåg tar 20 minutter.

Vi skal fortsette nordover på FV57, men FV4 til Skjerjehamn er en kulturhistorisk avstikker. Stedet ligger nord på Sandøya. I 1929 hadde 17 forskjellige båtruter anløp her i tillegg til lokale båtruter. Det var både landhandel, post, slipp, mekanisk verksted, trelastlager, telegraf og gjestgiveri på stedet. I 2005 kjøpte Ola Braanaas Skjerjehamn og restaurerte stedet. Den historiske Sveitservillaen fra 1861, som i dag er hotell, er Skjerjehamns smykke. I 2007 ble Knut Steens statue av Kong Olav V avduket på Skjerjehamn.

FV4 fortsetter til Mjømna og Byrknesøy. På Byrknesøy ligger Gulen Fiskarbondemuseum med fiskerbondetun fra 1800-tallet. Det er også mulig med en liten avstikker før Brandangersundet. Om lag fire kilometer fra brua til Sandøya ligger Sellevåg treskofabrikk. Fabrikken ble startet i 1899 og produserte tresko frem til 1975. Fabrikkanlegget står på Riksantikvarens liste over verneverdige industrikulturminner.

For den som tar avstikkeren til Skjerjehamn eller Sellevåg, kan det være et alternativ å kjøre over til Glenja. Her kommer du fram til Eidsfjorden og følger denne til Eidsbotn og FV57. Vi skal ta FV57 hit og fortsette langs Eidsfjorden og Nordgulfjorden til Nordgulen. På veien skal vi over ei bru, Leversundbrua. Brua ligger ved starten på Austgulfjorden som er den tredje fjordarmen av Gulefjorden.

Ved Nordgulen skal vi ta vestover på FV7 til Gulatinget, Eivindvik, Dingja og Rutledal.

Gulatinget er et av de eldste og største tingstedene i Norden og ble trolig stiftet av kong Harald Hårfagre. Gulatinget var en årlig tingsamling som fant sted fra cirka 900-1300 e.Kr. Da ble dette felles lagtinget for fylkene mellom Sunnmøre og Agder flyttet til Bergen. Gulatingsloven er den eldste og best bevarte av lovene fra de tre store lagtingene nedtegnet i et håndskrevet manuskript fra 1250.

Tingstedet lå trolig først i Eivindvik og ble senere flyttet til Flolid cirka fire kilometer fra sentrum. Her ligger nå Tusenårsstaden Gulatinget, en storslått natur- og skulpturpark signert kunstneren Bård Breivik, 100 meter sør for veien. Området har badestrand og er tilrettelagt for flere aktiviteter.

I sentrum av Eivindvik finner vi Gulen kyrkje, en stor langkirke i tre fra 1863 som står på historisk grunn. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Et sagn forteller at sogningene sparket fatet ut av hendene på prestene når de skulle døpes. Derfor sørget kong Olav den hellige for at det ble laget en solid døpefont. Døpefonten sto ute i nærheten av kirkegårdsporten fra ca. 1600 til 1905.

Den norske turistforening har en mengde turforslag i området, blant forslagene er turen Trekanten i Stølsheimen.

Sagnet sier også at de to store steinkorsene som står utenfor kirken, ble hogget ut av samme steinen som døpefonten. Prestegården fra 1834 har status som verneverdig.

Etter Eivindvik skal vi fortsette vel en kilometer mot vest, før veien svinger nordover mot Dingja og Rutledal. I starten av turen har vi smale sund, Folefotsundet og Nyhammarsundet mellom oss og Hiserøyna. Lengre nord åpner landskapet seg, og vi kan se helt ut i storhavet.

Det var først i 2007 at Dingja fikk veiforbindelse til Eivindvik, så nå tar det bare ti minutter for de rundt 40 fastboende å komme til kommunesenteret. De mange hyttene og gjestehavna ved Dingja Landhandel bidrar til en stor befolkningsvekst i sommerhalvåret.

Turen mot Rutledal er en sammenhengende idyll. Fra Dingja til Sygnefest har vi Sognesjøen i vest. Det er den ytterste delen av Sognefjorden. Skillet mellom sjø og fjord er her ved Sygnefest. Vest for Sygnefest stikker Vardeneset frem. Her ble det tent ild når det var krig.

Det er lett å forstå at det kan være værhardt her som sjøen og fjorden er så åpen. Ly for stormene fant man ikke før ved Rutle. I dag, med motor i båtene og asfalt på veiene, er ikke dette noe som opptar så mange, men for de som skulle seile langs kysten var trygge havner en forutsetning når uværet slo til.

Rutle ligger på østsiden av en landtunge mellom gårdene Brosvik og Rutledal. I nord ligger en rekke med øyer, holmer og skjær som verner mot Sognefjorden. Fra Rutle er det ikke mange hundre meter til fergeleiet på Rutledal.

Omveien fortsetter over Sognefjorden til Rysjedalsvika i Hyllestad kommune, men fra Rutledal kan du også ta ferge til Krakhella i Solund kommune.

Fra Rysjedalsvika går veien langs Bøfjorden, en fjordarm på nordsiden av Sognefjorden. Ved Stigestrandsvatnet ser du en del av den Trondhjemske postvei gjennom Hyllestad. Den historiske veien mellom Hyllestad og Fjaler er skildra av mange erfarne syklister som en av de største sykkelopplevelsene her til lands. Opprinnelig var det bygd 19 steinbruer på postveien mellom Dale og Leirvik, og fortsatt står mange av dem som stolte og flotte eksempler på tidlig tørrmurerhåndverk.

Noen få steder på den 40 kilometer lange strekninga mellom Dale i Fjaler og Leirvik i Hyllestad er underlaget så ujevnt at det er best å trille sykkelen. Iblant må du inn på den asfalterte RV57, men det meste av veien er bilfri og idyllisk.

Etter Staurdalsvatn skal vi svinge inn på FV607 til Hyllestad. Kvernsteinsparken ligger like ved kommunesenteret. Den har et visningsområde med gamle kvernsteinsbrudd, naturstier og guiding om sommeren. Tydelige merker viser stordrift, datert til cirka år 1000.

Hundrevis av kvernsteinsbrudd ligger i et område på cirka 20 kvadratkilometer. Eldste brudd i Hyllestad er datert til ca. år 700. Fra slutten av 900-tallet foregikk en storstilt eksport av hyllestadstein. I middelalderen drev de stor produksjon av steinkors.

Kvernsteinsbruddene i Hyllestad er nominert til UNESCOs verdensarvliste som del av nominasjonen «Vikingtidens monumenter og steder». Kvernsteinparken er Hyllestad kommunes viktigste kulturminne.

Landemerket Lihesten like vest for kommunesenteret er et populært turområde. Vest på Lihesten ligger Risnesnipa som ruteflyet -«Havørn» krasjet mot i 1936. Det var fram til da den største flyulykken i Norge med sju drepte.

Som i Gulen kommune skal vi også her fortsette langs kysten så langt mot vest som mulig. Det betyr at vi fortsetter FV607 mot nordvest langs Hyllestadfjorden. På nordsiden av fjorden går FV65 videre vestover med mange veier ut til havgapet, mens FV607 går gjennom innlandet til Hellevik i Fjaler og videre innover Dalsfjorden. De to veiene møtes igjen ved Hellevik, så valget er ditt.

Fra Hellevik fortsetter veien langs den smale Flekkefjorden, en sidearm til Dalsfjorden, til tettstedet Flekke. Fjorden fortsetter sørover til Trollevika og et smalt sund inn til Flosjøen. Sundet mellom Trollevika og Flosjøen er bare 25 meter bredt og har sterk tidevannsstrøm.

Vi befinner oss nå i Fjaler kommune, og administrasjonssentrum er Dale i Sunnfjord. Kommunen ligger på sørsiden av den smale Dalsfjorden og strekker seg sørover nesten til Sognefjorden. Det meste av bosetningen er i nord der tettstedene Flakke og Dale ligger.

Jordbrukskommunen Fjaler har en del havbruk i den ytterste delen. Mange arbeidsplasser er også knyttet til Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter (Hauglandsenteret).

I sentrum finner vi en bauta over lyrikeren Jakob Sande (1906–1967). Vi kan også få omvisning i hans fødested, Jakob Sandetunet (Klokkargarden). Statuen av Vesle Daniel er utført av kunstneren Sivert Donali. Jensbua Kystkultursenter AS har en samling av gamle båter og bygninger der formålet er å vedlikeholde og drifte Jensbua som et senter for bygningsvern og kystkultur.

Vi skal nå legge ut på omveiens siste etappe, FV609 til Førde. Veien er 73 kilometer lang, og vi starter med rundkjøringen inne i Nishammartunnelen som bringer oss ut på Dalsfjordbrua. Hengebrua over Dalsfjorden har et spenn på 523 meter, og brotårnene er 101 meter høye. På vestsiden går veien inn i Ottersteintunnelen, og før vi er ute av tunellen, er vi over i Askvoll kommune.

På nordsiden av Dalefjorden går veien rett vestover. Ved bygda Rivedal står en statue av mannen som regnes som den første norrøne bosetter på Island, Ingolf Arnarsson. Dette er en kopi av Einar Jonssons statue i Reykjavik fra 1961.

Ved tettstedet Holmedal ligger en av landets største knivfabrikker, Helle fabrikker. Her lages knivene på gammelmåten. Er kvaliteten riktig, er folk villig til å betale. Dette har de erfart på Hjelle. De kunne uansett ikke ha overlevd hvis prisen var det viktigste. Stedet har fabrikkutsalg.

Nabo til Helle fabrikker er Holmedal kyrkje, en langkirke i tre fra 1869. Ved avkjøringen til kommunesenteret Askvoll svinger veien nordover til Stongfjorden, men det er mange gode grunner til å besøke Askvoll.

På FV609 har vi kommet fram til Stongfjorden. Her ble den første aluminiumfabrikken i Norden etablert i 1908 men nedlagt allerede i 1945. Langs nordsiden av Stongfjorden ligger flere helleristningsfelt fra bronsealderen. Et av dem har et vognmotiv, det eneste vognmotivet i Norge utenfor Østfold.

Etter Stongfjorden kommer vi til Merkesvika. Her får vi fin utsikt til Svanøy og Florø. På veien inn mot Førde skal vi la naturen tale for seg. Spennet i kulturhistorie har vært stort, og den industrielle kulturhistorien har vært en viktig del. Men det er naturen turister reiser kloden rundt for å oppleve.