Nasjonal turistveg Hardangervidda

Langs turistveien vil du også ane at der Vidda er på sitt videste, kan man vandre i timevis uten å møte en motbakke av betydning. Stopper man opp, kan blikket følge horisonten helt rundt nesten uten å løfte seg. Hardangervidda er da også Europas største høyfjellsplatå, med plass nok til å romme fastlands-Norges største nasjonalpark. Men den er langt mer enn langstrakte vidder: I vest reiser fjellene seg, mens i øst går viddepreget gradvis over i et terreng med rundere former.

Følger du RV7 tvers over Hardangervidda får du med deg et tverrsnitt av viddas geografi.
Starter du fra vest må du opp de stupbratte fjellsidene fra fjorden, og selv med bil er det en imponerende tur. Vel oppe får du oppleve de store viddene, og på østsiden av platået begynner du nedstigningen mot en av denne landsdelens lengste og mektigste daler.

Sør for turistveien strekker Hardangervidda seg først flat, og så etter hvert mer småkupert, plettet av utallige små og store vann helt til Haukelifjell på vestsiden og den mektige Vestfjorddalen og Rjukan på østsiden. I sørvest er det litt mer steile nuter som topper seg i Sandfloeggi, Viddas høyeste og Nupseggi med Store Nupsfonn helt i sør. Den samme landskapstypen dominerer også helt vest på Vidda, ut mot Sørfjorden. I vest finner du også Hårteigen. Den grå veiviseren er kanskje viddas mest markante landskapstrekk med sin 300 meter høye hoggestabbeprofil. I klarvær kan den ses fra omtrent hele Vidda, og den har til alle tider vært et fast orienteringspunkt for folk på vei over fjellet. I dag er den også et populært turmål og lar seg lett bestige via en steil renne på østsiden.

De mektige innsjøene Nordmannslågen og Bjornesfjorden ligger midt i selve hjertet av Vidda. Her møter du virkelig de lange linjer over heier, myr og tjern hvor ingen bratte vegger eller kraftige profiler bryter horisonten. Det er en ro over landskapet, en opprinnelighet som ellers er sjelden i den norske fjellheimen. For vadefugler og ender er dette et eldorado. Med litt tålmodighet vil du i løpet av en dag kunne observere et flertall av Norges fjellfugler.
Nord for RV7 endrer landskapet seg igjen og domineres av Hardangerjøkulen. Med sitt flate topparti og sine mektige brefall ned til alle sider er Jøkulens store iskuppel det samlende punktet
i landskapet. Hvis du vil se på nært hold hvordan Norge ble til etter istiden, skal du ta deg en tredagers-tur rundt Hardangerjøkulen. Via Kjeldebu og Rembedalsseter kommer du breen innpå livet med flotte brefall, små og store morener, muddertunge breelver og flytteblokker i overmål. Foran Blåisen vil du for eksempel se en praktfull endemorene, lagt opp av isen for bare ca. 250 år siden, det vil si under den såkalte lille istiden.

Se turforslag ved Hardangerjøkulen på ut.no.

Ikke langt fra Hardangerjøkulen ligger Sumstangen. Der har arkeologene funnet vel 8000 år gamle spor etter folk som levde på Hardangervidda av jakt og fiske, i hvert fall deler av året. Nesten like gamle spor har de også funnet andre steder på Vidda. Den gangen var det nok snarere jakten på villrein og de rike fiskemulighetene som dro folk til fjells enn jakten på naturens skjønnhet, men også våre forfedre hadde nok blikket for de lange linjene. Jakt og fiske har vært viktige grunner til å besøke Hardangervidda for mange helt siden den gang. Fremdeles kan du finne sirlig oppmurte dyregraver som har vært i bruk i hundrevis av år.
I mange århundrer, helt opp til det forrige var Vidda også en viktig ferdselsvei mellom Østland og Vestland. Det tok bare noen dager å krysse tvers over, men skulle våre forfedre i båt kysten rundt kunne det ta mange uker. Fremdeles kan du se merker etter flere såkalte sleper som krysser Vidda.

I våre dager er det sannsynligvis fler enn noen gang som besøker Hardangervidda. De gjør det blant annet for å jakte, fiske eller gå turer på ski eller bena. Det siste er særlig populært, og siden slutten av 1800-tallet er det bygget opp et system av turisthytter og merkede ruter mellom dem som gjør det mulig å gå fra hytte til hytte over mesteparten av Vidda.
En lang rekke av turistrutene krysser turistveien og dermed er den også et godt utgangspunkt for dem som vil på tur i fjellet. Gode utgangspunkter er Hjølmodalen, Garen, Dyranut turisthytte, Halne fjellstugu, Fagerheim fjellstugu og Haugastøl. Enten du bruker Nasjonal turistveg Hardangervidda for å komme raskest mulig over fjellet eller ønsker å tilbringe flere av ferieukene der oppe, er veien en opplevelse. Og det er intet mindre enn 50 små og store turisthytter, betjente og ubetjente, på Hardangervidda.

Det er et enormt nettverk av stier og turer på Hardangervidda, i alle vanskelighetsgrader og lengder. På ut.no finner du gode turforslag med flere forskjellige utgangspunkt.

Gjennom Eidfjord kommune:

Erdal
Grend nederst i en storslagen dal hvor Erdalselva kommer fossende ned fra Hardangervidda.

Brimnes
Nedlagt fergeleie etter åpning av Hardangerbrua i 2013.

Eidfjord
Tettstedet er delt i to av eidet som har gitt stedet og kommunen navn. På østsiden ligger Hæreid (det høye eidet) og på vestsiden ligger Lægreid (det lave eidet). De imponerende grus- og sandterrassene i området er opp til 100 m høye og flere km lange og ble dannet etter siste istid for ca. 9000 år siden. Flere funn viser at den skjermede fjordbunnen ga tidlig bosetning. I skogen på Hæreidmoen ligger ca. 400 gravrøyser fra jernalderen, det største samlede gravfeltet mellom Haugesund og Ålesund.
På den tidligere adelige setegården Lægreid ligger Eidfjord gamle kyrkje, en gråsteinskirke fra middelalderen. Ifølge sagnet ble den bygd av Ragna Åsulfsdatter i 1309 og viet apostelen Jakob, som bot for at hun hadde drept sin mann.
Steinen i koret viser henne idet hun overrekker St. Jakob kirken. Innskriften lyder: «Her kviler Ragna Åsolvsdatter er dessa kirkju let gjera.». Eidfjord kyrkje er den nye kirken. Det er en arbeidskirke fra 1981, og har altertavle av Dagfinn Instanes. Andre attraksjoner i Eidfjord er Galleri N. Bergslien. Det er bygget i tilknytning til Quality Hotel & Resort Vøringfoss. Det har permanent utstilling av bildene til Nils Bergslien (1853–1928). Galleriet viser også vandreutstillinger av andre kunstnere.
Eidfjord er også administrasjonssenter i kommunen med samme navn. Det er fylkets tredje største kommune og har ca. 90 prosent av arealet sitt høyere enn 900 moh., med Hardangervidda i sør og Harangerjøkulen i nord. Fjorden som har gitt kommunen sitt navn, skjærer seg inn i dette fjellandskapet innerst i Hardangerfjorden, med bratte daler i flere retninger: Måbødalen, Hjølmodalen og Simadalen. De store høydeforskjellene har gjort Eidfjord til en viktig kraftkommune, og med flere fiskeoppdrettsanlegg knyttet til Sima-anlegget. I dag drives en del jordbruk her, ved siden av en omfattende satsing på turisme. Eidfjord kommune har like mange gjestesenger som innbyggere. Eidfjord Turistkontor er da også helårsåpent og i 2005 åpnet stedet sin egen havn for cruiseskip.
Hardangervidda har flere innfallsporter fra Eidfjord, fra Simadalen, Hjølmodalen og fra RV7, både fra Vøringsfossen-området og oppe på selve vidda. Det er et omfattende T-merket rutenett med betjente hytter i kommunen. Det er og gode fiskemuligheter i både elver og vann. I Eio, Eidfjordvatnet, Bjoreio og Sima er det forbudt å fiske villaks (må settes ut igjen), men sjørret, regnbueørret og oppdrettslaks er OK. Egen brosjyre om fiske og rapporteringsrutiner kan du få fra kommunen. Sysendalen har skisenter, skitrekk, lysløype og preparerte turløyper.

Simadalen og Kjeåsen
når du ved avkjøring fra Eidfjord. I den spektakulære dalen kan du blant annet besøke Sima kraftstasjon. Den er sentral i Eidfjord-utbyggingen, dekker kraftbehovet til 270 000 mennesker, og kostet 2,7 milliarder å bygge. Kraftstasjonshallen i Sima er 200 m lang, 20 m bred og 40 m høy, og det er omvisning her daglig om sommeren. I tilknytning til kraftstasjonen er det anlagt settefiskanlegg og genbank for truede laksestammer. Videre til den kjente fjellgården Kjeåsen er det regulert timeskjøring. Før var det kun den bratte stien opp fjellsiden som førte opp til gården 600 m over Simadalsfjorden. I dag går det lett med bilvei, med to km lang S-tunnel, anlagt i 1974 i forbindelse med kraftutbyggingen. Dette er trolig verdens dyreste gårdsvei, men utsikten er flott. Fra 1960 til i dag er det utgitt tre bøker om folket på Kjeåsen. Fra gården Tveit og opp den stupbratte lia går «Bispevegen» eller Nordre Nordmannsslepa, en av de eldste kjente fjellveiene i Norge, og den eldste allfarvei fra Eidfjord over Hardangervidda. Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve dro sammen med et stort reisefølge her i 1667. På toppen av lia bygde han en varde, i dag kalt «Gyldenløva». Det går også DNT-tursti til selvbetjente Rembessdalseter nær Hardangerjøkulen. I Simadalen ligger Rembesdalsfossen, med total fallhøyde på 300 m, og Skykkjedalsfossen, en av landets tre høyeste fosser med total fallhøyde 605 m, og tilnærmet loddrett fall på 300 m. Begge er dessverre regulert, men av og til slippes vannet..

Øvre Eidfjord
er tettbebyggelsen på elvedeltaet sør for Eidfjordvatn. Her ligger blant annet Hardangervidda Natursenter Eidfjord. Det er et opplevelsessenter med Ivo Caprinos supervideograf, utstillinger, utradisjonelt akvarium og Nordisk Naturskule.
Turistinformasjonen ligger også her Fra Øvre Eidfjord er det avkjøring til Hjølmo, inn Hjølmo- dalen, se eget avsnitt.

Hjølmodalen
Avstikkeren innover Hjølmodalen er en opplevelse for bilister med gode nerver, samt for fot- og sykkelturister. Store Nordmannsslepa gikk sannsynligvis gjennom dalen som er vill og forreven med stupbratte fjell på begge sider. Veien er smal, ca. tre m bred med begrensede snu- og møteplasser. NB! Maks. tillatt kjøretøylengde åtte meter. Fire km fra Øvre Eidfjord passeres den dobbelte Vedalsfossen på vestsiden av dalen. Den har total fallhøyde på 650 m, med tilnærmet loddrett fall 200 m. Ca. syv km fra Øvre Eidfjord ligger Hjølmotunet, et gammelt, restaurert klyngetun. Restaurert sti hit fra Øvre Eidfjord. Åsdalen kafé (ikke i drift) ligger lenger oppe i lia, vel 8 km fra RV7. Derfra er det ca ti min spasertur til utsiktspunktet Loftet, eller en time til Valurfossen med 272 m fall. Veien opp Hjølmodalen ender på en parkeringsplass vel ti km fra Øvre Eidfjord. Det er et ypperlig utgangspunkt for fjellvandring på Hardangervidda, for eksempel innover Veigdalen langs T-merkede stier.

Måbødalen
er et kulturhistorisk og veihistorisk museum. Den syv km lange veien er imponerende; delvis sprengt inn i fjellet og i slyng. Her er flere gamle veier: Tymberløypet, Storagilsvegen, turiststien (ridevei inn til Vøringfossen) og trappeveien i Måbøberget (Måbøgalderne). Tymberløypet og Storagilsvegen var trolig i bruk fra 1500-tallet, men ble ødelagt da RV7 ble åpnet i 1916. Turstien ble åpnet av DNT i 1872 og var «bomvei». Trappeveien (1500 trinn) ble bygd som tvangsarbeid på 1780-tallet. Den nye RV7 går gjennom fire tunneler: Dahlberg-, Storegjel-, Måbø- og Kvernhushaugtunnelen. Den lengste, Måbøtunnelen, er på 1901 m og ble åpnet 1986. Gjennom dalen gir flere rasteplasser god utsikt. Mange informasjonstavler øker kunnskapene om denne viktige ferdselsveien mellom øst og vest (Må- bødalen Kulturlandskapsmuseum). Flere av de gamle veiene er fine å gå. Turstien inn til bunnen av Vøringfossen starter ved øverste åpning av Måbøtunnelen, og tar ca. 1,5 time å gå tur/retur. Trappeveien Måbø Museum–Fossatromma, tar ca. to timer. Gamle RV7 har start fra parkering ved Måbø Museum, veien er både gang- og sykkelvei (gangtid ca. 2,5 timer).

Vøringsfossen
Måbødalen er skåret ned i den eldre og mindre bratte Bjoreidalen, og i overgangen stuper Bjoreios store vannfall, kanskje Norges mest kjente foss, i hvert fall en av de mest besøkte. Den har tilnærmet loddrett fall 145 m, og total fallhøyde 182 m. Den er regulert for Sima kraftstasjon, se eget avsnitt, men sommerstid fører fossen minst 12 kubikkmeter i sekundet. Astronomen professor Christopher Hansteen gir i sin bok «Reise-Erindringer» fra 1859 en meget dramatisk beretning om hvordan han målte Vøringfossens høyde ved hjelp av stein og kronometer. Dramatisk er også beretningen om hvordan det første Fossli Hotell ble til i 1890/91. Materialer og utstyr ble delvis brakt på hesteryggen, delvis på mannsryggen opp Måbødalen. Bilveien fra Eidfjord og opp Måbødalen ble påbegynt i 1900, men først ferdigstilt i 1916. I 1939 ble veien over Hardangervidda til Haugastøl åpnet.
Et fint sted å se fossen fra er platået ved RV7. Det heter Fossatromma, av «trom», kant. Her er det rasteplass og parkering. Her har også Nasjonale turistveger under planlegging en omfattende oppgradering og tilrettelegging for å gi turisten ei spennende, men likevel god og trygg naturoppleving. Anlegget er planlagt startet i 2014 og fullført i 2020. Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk.

Isdøla
Ved å ta avkjøringen øst for elva kommer du til Liseth Pensjonat og Hyttetun, som er et godt startsted for de som vil bruke DNTs rutenett. Avkjøring vest for elva går til Fossli Hotel, med utsikt fra kanten av stupet mot Vøringsfossen og Måbødalen. De markerte moreneryggene nord og sør for Fossli viser hvor breranden gikk på slutten av siste istid.

Garen
Her er det jettegryter nord for veien. Med litt fantasi kan du også herfra se Roald Amundsens profil ved Grytehorgi i sør, 1223 moh. Fra Garen er det også avkjøring over Bjoreio til Fet. Det var en vinneplass for myrmalm i drift fra omkring år 0 og kanskje helt til jernvinnene kom i gang på Østlandet på 1500–1600-tallet. Slagghaugen på ca. 1000 m3 tilsvarer ca. 2500 tonn jern. Her kan det periodevis ha vært sysselsatt 50–100 mann, og minst 20 000 m3 ved har gått med.

Maurset
Øverste gård i den brede og flate Bjoreidalen, som er eldre enn siste istid. I sør kan du se Kistenuten, 1135 moh., som er nordligste punkt i Hardangervidda nasjonalpark.

Sysendalen
Her er det avkjøring til den store Sysendammen, som stod ferdig 1980. Den 1157 m lange demningen er 248 m bred i bunnen og 81 m høy, og inneholder 3,6 millioner kubikkmeter stein. Den demmer opp 436 millioner kubikkmeter vann. Det er god utsikt mot Hardangerjøkulen og fjellområdene rundt fra dammen. 985 moh.

Dyranut
Her ligger det en turisthytte og en fjellstove vegg i vegg.

Tråastølen
Herfra er det bomvei via Bjoreidalshytta og Trondsbu Turisthytte til Tinnhølen, 12 km, inne i Hardangervidda nasjonalpark. Like ved Bjoreidalshytta ligger Agastølen med steinbuer fra 1800-tallet. I området ved Tinnhølen er det registrert 40 forskjellige fuglearter, mange av dem sjeldne.

Høyeste punkt
langs RV7 over Hardangervidda er 1250 moh. vest for Skiftesjøen. Herfra er det fin utsikt mot Hardangerjøkulen i nord. Ved Skiftesjøen er det også en enkel rasteplass langet av turistvegprosjektet.

Skulevik
Her er det en fin rasteplass langs Nasjonal turistveg Hardangervidda med informasjonsskilt om Hardangervidda.

Halne
Stedsnavnet betyr «halvfaren vei», altså halvveis mellom Østland og Vestland. Nordre Nordmannsslepa, den historiske ferdselsveien mellom Øst- og Vestland passerte her. Ved Halnefjorden, noen hundre meter øst for fjellstova ligger Halnelægeret, overnattingssted for reisende i middelalderen. Ved Halne er det registrert forhistoriske tufter, steinalderlokaliteter og jernvinneanlegg samt funn av polert og slipt steinøks fra ca. 2000 f.Kr. Fra Halnekollen (1358 m), ca. 40 minutter til fots fra Halne ser man Hardangerjøkulen i nordvest, Hallingskarvet i nordøst og Hårteigen i sørvest. «Halnekongen» frakter fotturister over Halnefjorden og inn på Hardangervidda. Fra Halne Fjellstova går det også T-merkede stier i flere retninger.

Skaupsjøen
Ved Halnefjorden kjører du ut av Hardangervidda nasjonalpark og inn i Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde. Det strekker seg til Ørteren/Lægreidvatn.
Gjennom Hol kommune

Fagerheim Fjellstugu
ved Krækkjavatnet. Det går T-merket sti til Krækkja turisthytte. I samegammene 500 m vest for fjellstua selges reinsdyrhorn. Den store, kløvde Lappesteinen ved RV7 et stykke fra fjellstuen skal ha navn etter en same som søkte ly ved steinen i flere dager under en snøstorm.

Ørterdammen og Lægreidvatn
magasin samler opp totalt 81 mill. kubikkmeter som etter et fall på 166 meter havner i Ørteren Kraftstasjon, en del av Uste-Nesverkene.

Hallingskarvet
Den 35 km lange fjellryggen ses godt fra veien og dominerer landskapet mellom Ustaoset og Haugastøl. Under den kaledonske fjellkjedefoldingen ble en kjempeplate av grunnfjell, Jotundekket, skjøvet inn over landet. Skyvedekket bar yngre bergarter på ryggen. Toppflaten er antagelig rest av Norges overflate fra en tid da landet lå 1700–1900 m lavere. Den bratte sørskrenten av Jotundekket er ekstra tydelig i Hallingskarvet og mot vest, der den danner en nordvegg for Hardangervidda. Hallingskarvet Nasjonalpark ble opprettet i 2006.

Haugastøl
Her møtes Bergensbanen og RV7. Bergensbanen kommer ned fra Europas lengste høyfjellsstrekning for tog, og RV7 klatrer ned fra Hardangervidda. Haugastøl er østlige utgangspunkt for Rallarvegen, gammel anleggsvei over fjellet som nå er populær sykkelvei. Her ligger også DNTs betjente turisthytte Haugastøl langs riksvei 7.

Rallarvegen er en transportvei som ble bygd i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Den ble påbegynt i 1894 og var ferdig 1902. Den 80 kilometer lange strekningen av anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm ble åpnet som sykkelvei i 1975 etter stor dugnadsinnsats.
Ca. 30 000 syklister tar turen langs veien i sesongen juli til oktober. Høyeste punkt er like øst for Fagertun vokterbolig, 1343 moh. Les mer om Rallarvegen på ut.no.

Hardangervidda nasjonalpark ble opprettet ved kongelig resolusjon 10. april 1981. Den er på hele 3422 kvadratkilometer og henger sammen med landskapsvernområdene Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn Austfjell. Totalt er arealet av verneområdene på 4272 kvadratkilometer, mens Hardangervidda som helhet dekker et område på over 8000 kvadratkilometer. Hardangervidda nasjonalpark er fastlands-Norges største verneområde. Den er fordelt mellom fylkene Hordaland, Buskerud og Telemark og ligger i ti kommuner. Privat eiendom utgjør 70 prosent av arealet, mens 30 prosent er statsallmenning. Størrelsen på verneområdet er nødvendig for å sikre et viktig utsnitt av norsk fjellnatur. Så store sammenhengende og nesten inngrepsfrie naturområder er i ferd med å bli en sjeldenhet i Norge.

Hardangervidda nasjonalpark er landets største nasjonalpark og Europas største høyfjellsplatå. For ca. 600 mill. år siden ble Hardangervidda høvlet ned av havet. Det ble avsatt tykke sedimentlag som senere er nesten helt fjernet ved erosjon, men der det finnes rester, har vi spesielt frodig planteliv og god beitemark. Dyregraver viser at jegere har ferdes her fra de eldste tider. En rekke bosetninger er avdekket, den eldste ca. 8500 år, men ikke sikre indikasjoner på helårsbosetning. Elgjakt er påvist ved Halnefjorden for 5000 år siden. I gamle dager førtes store fedrifter tidlig om våren til beite på vidda, og om høsten til markedene på Østlandet. Slepene skriver seg fra fedriften. De faller delvis sammen med dagens fotturistruter. DNT oppførte sin første hytte, Krækkja, i 1875, og flere har fulgt etter. Sammen med private hytter danner de et omfattende og populært turstinett. Første gang Hardangervidda nevnes, i Peder Claussøn Friis’ Norges-beskrivelse fra 1632, kalles den Halnefjell eller Hardangerfjell. Hardangervidda har et rikt dyre- og fugleliv, og er yttergrense i nord for flere arter. Hvert år overvintrer opp til 10 000 villrein på vidda, Norges største villreinbestand. Mer informasjon på nasjonalparksenteret Hardangervidda Natursenter Eidfjord.