NAF Reiseplanlegger

Fjord og fjell langs Lustrafjorden

Turforslag
Per Roger Lauritzen

Omveien rundt innerste del av Sognefjorden går både høyt til fjells og langs fjæresteinene og er meget variert og spennende.

137 km 3 t 23 min

Etter som veiene blir bredere og rettere går det stadig raskere å kjøre gjennom Sogn. Det som tidligere var en svingete og bratt vei mellom forskjellige fergestrekninger har nå blitt rett og rask. Så også innerst i Sognefjorden. Med en liten fergestrekning og noen lange tuneller kan du nå kjøre RV5 fra Lærdal, via Fodnes/Mannhelle de drøye to milene til Sogndal. Derfra er det beine veien videre til Fjærland, og videre under Jostedalsbreen til E39 i Jølster.

For fastboende og folk på jobb er dette utvilsomt en forbedring, men turister som vil se landet vil jeg påstå mister mye. Heldigvis finnes det mange alternative omveier som kan vise seg å bli snarveier for dem som vil se nærmere på området.

Særlig for den første delen av den nevnte turen er det et meget spennende og variert alternativ. Det er den mye lengre ruta via Årdal, Skjolden og Urnes.

Den omveien starter etter at du har kommet ut av Lærdalstunnelen. Istedenfor å ta ferge fra Fodnes til Mannheller skal du svinge av til høyre ved Aspvikane før fergeleiet. Da havner du på FV53 og kjører langs de stupbratte fjellsidene nordover mot Årdalstangen. Stopp gjerne og nyt synet av de mektige omgivelsene. Selv midt på sommeren er det ikke vanskelig å se hvor skredene kan komme om vinteren, og det er lett å forstå at det stort sett bare er bebyggelse nederst i der Vikadalen flater seg ut.

Før du kommer dit kan du stoppe opp og se Indre Offerdal på den andre siden av fjorden. Det er et gammelt industristed med bygninger fra 1800-tallet. Det er bratt vei med tunnel dit fra Årdalstangen, og stedet er absolutt verdt en ekstra avstikker.

Store kontraster gjennom Årdal

Årdalstangen blir ofte nevnt som stedet der Sognefjorden går på land, men det er en liten tilsnikelse siden det nå er vanlig å regne Skjolden, innerst i Lustrafjorden som endepunkt i Sognefjorden. Flotte kontraster mellom fjorden, bebyggelsen og de stupbratte fjellsidene er det uansett også her.

I dag er Årdalstangen kommunesenter og først og fremst kjent som skipningshavn for produkter fra Hydros aluminiumsverk oppe i Øvre Årdal. I tillegg har Hydro også et karbonverk, laboratorium og administrasjonsbygg her. Ved administrasjonsbygget ligger også det gamle gruvekontoret fra Årdals første bedrift, smelteverket for kobbergruvene i Fardalen.

Før du drar videre fra Årdalstangen bør du også besøke Årdal kirke. Den ligger ved elva og ble bygget i 1867 i gammel stavkirkestil. En del av inventaret er også fra en tidligere stavkirke som stod på stedet. Alter og altertavle er laget av Dagfin Werenskiold. Utenfor kirken står en to meter høy runestein med en innskrift som betyr «reist til minne om presten Dagfinn» så det fornavnet er sentralt her.

Veien videre går i mektige omgivelser langs østsiden av Årdalsvatnet. Det er ni kilometer langt, 186 meter dypt og ligger bare 3 moh. Omgivelsene er stupbratte så veien går i flere tunneler for å komme frem. Den lengste, Steiggjetunnelen, er 1585 m.

I Øvre Årdal er det også en kirke det er verdt å se nærmere på, den adskillig mer moderne Farnes kirke fra 1970.

Øvre Årdal er også et utmerket utgangspunkt for turer inn i Jotunheimen. Mange tar avstikkeren opp dalen til Hjelle og vandrer videre på «Folkeveien til Vetti» for å se på Vettisfossen. Med sine 275 meter frie fall er den Norges høyeste uregulerte fossefall.

Langt inne i Utladalen ligger fjellgården Vetti.
Foto: Per Roger Lauritzen

Fra Vetti er det flere flotte turruter innover i Jotunheimen. Etter en fottur kan det passe bra med et bad, og det går greit i Øvre Årdal. Der er det nemlig et stort oppvarmet friluftsbasseng med fri adgang.

Over fjellet til Luster

Tindevegen er navnet på veien videre i dette turforslaget. Den kalles så den populære bomveien over fjellet mellom Øvre Årdal og Turtagrø i Luster kommune. Det er en 36 kilometer lang attraksjon og veiens høyeste punkt er Berdalsbandet, 1315 moh.

Tindevegen var opprinnelig anleggsveien som Årdal og Sunndal verk bygde i forbindelse med kraftoverføringen Fortun–Årdal. Den ble så forlenget til Turtagrø. Veien er smal, bratt og til dels svært svingete, men en stor opplevelse å kjøre: Gjennomsnittsbredden er bare fem meter, men selv om det er fast dekke hele veien bør nok større kjøretøyer holde seg unna.

Langs veien er det fin utsikt mot den vestligste delen av Hurrungane i øst og fjellheimen vest for Fortundalen, med Spørteggbreen og Harbardsbreen. Underveis passerer veien Gruvefjellet med mange rester etter gruvedriften på 1700-tallet da kobberverket i Årdal drev ut kobber. Fremdeles kan man se de åpne bruddene og rester etter grunnmurene på bygningene som var reist der oppe over 1500 m o.h.

På Gruvefjellet kan du se en rekke åpne brudd etter kobberutvinning på 1700-tallet.
Foto: Per Roger Lauritzen

Det må ha vært et usedvanlig barskt sted å jobbe. Transporten av ved til fyrsettingene og utstyr og proviant til gruvearbeiderne, helt nede fra Årdal og opp på fjellet må også ha vært usedvanlig krevende. Helt enkelt kan det heller ikke ha vært å frakte malmen ned til fjorden.

Det er en fin dagstur til fots å besøke de åpne dagbruddene. 

Tindevegen er stengt fra rundt 1. november til 1. mai. 

Nedre Oscarshaug ved Turtagrø, Nasjonal turistveg Sognefjellet, utsiktsplass med plattform med siktekikkert av glass.
Foto: Nils Petter Dale.

I Luster blir du møtt av Sognefjellsveien og Turtagrø Hotel. Det første er en nasjonal turistvei over Norges høyeste fjellovergang, og vel verdt en egen tur. Det andre er et tradisjonsrikt overnattingssted. I dag er det et populært sentrum for fjellklatring.

Det mest attraktive turmålet fra hotellet er den 2405 meter høye Store Skagastølstind. Det er Norges tredje høyeste topp, første gang besteget i 1876 av den engelske alpinisten W.C. Slingsby. Dersom du ikke er klatrekyndig, men vil til topps kan du leie deg en guide på Turtagrø. Eventuelt kan du beundre toppen på avstand, det er fint det også.

Etter en brann for noen år siden har Turtagrø Hotel både en ny og gammel del.
Foto: Per Roger Lauritzen

Turtagrø er også et utmerket utgangspunkt for fotturer både i Jotunheimen og Breheimen.

Turforslaget vårt videre følger Sognefjellsveien, RV55, ned mot Fortun. Veien ble åpnet i 1938 og er også en opplevelse å kjøre. Den 11 kilometer lange fjellveien har 11 slyng, kurveradius 10–15 meter. På en ganske kort strekning er stigningen 1:9, ellers 1:10 og 1:12. Det er utsiktspunkter med parkering i noen av svingene. Bruk dem gjerne, det er mye å se på.

Fra Sognefjellsveien er det storslagen utsikt over Fortun og dalen utover.
Foto: Per Roger Lauritzen

Blant annet passerer veien Opptun, en gammel vestlandsk storgård med fredede hus. Her var det tidligere skysstasjon. Etter gården Berge er det også verdt å stoppe opp. Da dronning Wilhelmina og prinsesse Juliana av Nederland i 1924 red over Sognefjell med 16 hester, uttalte dronningen seg svært rosende om utsikten her.Straks etter Berge er det flere flotte jettegryter. Veien er skåret litt inn i en av dem, men det er flere bakenfor.

Innerst i Sogn

Nede i Fortun er vi igjen på flatmark, men igjen med mektige dalsider rundt. Like før veien kommer ned til butikken i Fortun går det merket sti, bratt opp til den gamle hyllegården Fuglesteg. Den sto lenge og forfalt, men er nå restaurert etter alle kunstens regler og har blitt en ubetjent DNT-hytte med fantastisk utsikt.

I Fortun går FV332 nordover inn Fortunsdalen. Det er også en flott avstikker. Veien går forbi Fortun Kraftverk og til Bjørk Gard hvor det drives gårdsturisme. Derfra er det en meget bratt og svingete bomvei videre opp dalen til DNT-hytta Nørdstedalsseter som er et fremragende utgangspunkt for fotturer i Breheimen.

DNT-hytta Nørdstedalsseter er et fremragende utgangspunkt for fotturer i Breheimen.
Foto: Per Roger Lauritzen

Like etter Fortun passerer RV55 Fortun kirke i nygotisk stil fra 1879. I 1883 ble den gamle stavkirken som lå her kjøpt av konsul Gaade og flyttet til Fantoft ved Bergen. Veien passerer også den imponerende Åsafossen. Vil du kikke lenge på den kan du svinge innom koselige Vassbakken Kro og Camping like ved.

Svinge innom rasteplassen ved Eidsvatnet bør du også. Der er det en minnestein over den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951). I en periode holdt han til i en liten hytte på den andre siden av vannet.

I Skjolden er vi igjen tilbake til Sognefjorden, eller Lustrafjorden som den aller innerste delen av Norges lengste fjord heter. Skjolden ligger 204 kilometer innenfor Solund ytterst i fjorden. Det koselige vesle stedet har butikk, hotell campingplasser og ikke minst Fjordstova. Det er et flott bygdetun med kafé, bibliotek, husflidsutsalg, klatrevegg og badeanlegg.

Skjolden er også et utmerket utgangspunkt for å oppleve fjellområdet der Breheimen nasjonalpark ligger. Vil du det, tar du veien så langt den går innover Mørkrisdalen og tar på fjellstøvlene for å besøke DNT-hyttene Arentzbu eller Fast. En rundtur om disse er en utmerket måte å oppleve Breheimen nasjonalpark på. I tillegg byr Mørkrisdalen på mange flotte fosser med stor vannmengde: Hundkastet, Drivandefossen, Bølifossen og Dulsetfossene.

Utover langs Lustrafjorden

Fra Skjolden kan du følge RV55 videre utover på vestsiden av Lustrafjorden mot kommunesenteret Gaupne og videre til Sogndal. Det er en fin tur som blant annet byr på muligheter til avstikkere både i Jostedalen og til Veitastrond.

Men enda finere synes jeg det er å følge FV331 på østsiden av fjorden de tre milene utover mot Urnes. Det er riktig nok smalt og svingete, men innbyr til enda flere interessante stopp. Det lille tettstedet Sørheim er et godt eksempel på den interessante historien langs fjorden. Her er det funnet et staselig smykke fra bronsealderen, som forteller at det må ha vært velstående folk på plassen allerede på den tiden. Her er det også funnet en stor fallosstein fra tiden før Kristus ble født, som tyder på at det må ha vært en eller annen form for fruktbarhetskultus i dette området.

I middelalderen var Sørheimgodset den største gården i Luster. På begynnelsen av 1900-tallet startet Kari og Nils Lerum med saft- og syltetøyproduksjon på Sørheim. Det har siden utviklet seg til det store Lerum-konsernet, som i dag holder til i Sogndal.

Det første fabrikklokalet står imidlertid fremdeles på Sørheim og er satt i stand som museum. Dette musèet kan grupper få tilgang til etter avtale.

Den imponerende Feigumfossen kan du se på turen langs fjorden.
Foto: Per Roger Lauritzen

Litt utenfor Sørheim munner den vakre Feigumsdalen ut. Den kommer helt oppe fra det tidligere omtalte Gruvefjellet. Turen over fjellet og ned til Feigum er en storslagen vandring fra høyfjell til fjord. I dalen ligger også den storslagne Feigumfossen som med sine 218 meters frie fall er en av Norges høyeste. Vandrer du den korte turen opp til fossen får du orkesterplass til det mektige skuespillet, men du ser den også nede fra veien.

Munthehuset og Urnes inspirerer

Utløpet av Krokadalen har også gitt grunnlag for bosetninger svært langt tilbake. Her er det gravfunn fra folkevandringstiden. I likhet med Sørheim har det også vært en storgård her i lang tid. Ytre Kroken er nevnt i historien allerede i 1298, da het eieren av stedet Alf i Kroki. Han var ridder og kongelig skatteoppkrever på Island. På 1500-tallet var det den samme Johan Kruckow som satt på Sørheim som også eide Kroken godset.

Fra 1764 og vel 120 år fremover var det familien Munthe som var eiere Kroken. Familiens overhode Gerhard Munthe (1795 – 1876), kjent som «Store-Kaftein» av lokalbefolkningen, må ha vært en fargerik skikkelse. Han var offiser, kartograf og historiker og også svært kunstinteressert. Han gjorde gården til møteplass for en rekke fremragende kunstmalere. Kjente størrelser fra nasjonalromantikken som Adolph Tidemann, Hans Gude, Johan C. Dahl, Thomas Fearnley og Johannes Flintoe gjestet «Munthe-huset» i Kroken. At miljøet må ha inspirert kan man i dag se flere eksempler på i Nasjonalgalleriet i Oslo. Tiedeman og Gudes kjente maleri «Brudeferden i Hardanger» har for eksempel hentet fjellmotivet sitt fra sørsiden av Lustrafjorden.

Nå er stedet restaurert og brukes blant annet til kurs og seminarer. Det er også mulig å overnatte for turister på stedet.

For de av oss med nasjonalromantisk sinnelag er det også stort å besøke Urnes stavkirke. Den er ikke så stor, men imponerer likevel. Bare beliggenheten kan ta pusten fra en nasjonalromantiker, der den ligger høyt og fritt på Ornes, omgitt av grønne lier og med god utsikt over Lustrafjorden. Stavkirken ble bygget omtrent i 1130 og er dermed blant de eldste i Norge. Dessuten er deler av kirken ført opp av materialer som er ennå eldre, så her er det lett å kjenne historiens sus.

I 1980 ble Urnes stavkirke ført opp på den meget eksklusive UNESCOs verdensarvliste. Stavkirken er et meget populært turistmål og det er omvisninger hele dagen i turistsesongen. Det er gjort rike oldtidsfunn rundt Urnes stavkirke også. Nordvest for kirken står en 2,65 meter høy bauta. 

Over fjorden mot Sogndal

Nede ved sjøen ligger Ragnvaldshaugen. Den er fra yngre jernalder og omtalt i et gammelt sagn. Arkitektoniske funn fra steinalderen og historiske skrifter bekrefter at her lå en gammel storgård. Rundt 1400- tallet var den kanskje landets største adelsgård. Våningshuset ved kaien er fra 1720.

Fra Ornes går det som må være en av Norges minste bilferger over fjorden til Solvorn. I det gamle strandstedet fortsetter inntrykket av idyllene du opplevde på den andre siden av fjorden. Solvorn har særpreget gammel bebyggelse. Her ligger blant annet Christianelyst, en empirebygning fra cirka 1820, bygget av sorenskriver og eidsvollsmann Lars J. Irgens.

Walaker Hotell er Norges eldste og et av de koseligste.
Foto: Per Roger Lauritzen

Her ligger også Walaker Hotell. Det er Norges eldste hotell og startet driften i 1640. Ni generasjoner av samme slekt har drevet gjestgiveri her siden 1690. Hovedhuset med sine klassiske søyler ble restaurert og sto ferdig i 1934, med utgangspunkt i et mindre hus fra 1600-tallet. Galleri Walaker 300 holder til i den gamle driftsbygningen fra 1883.

Fra Solvorn er det bare å følge den slyngete FV338, tre kilometer opp til møte med RV55 igjen. Den går først langs den brusende Årøyelva ned til Barsnesfjorden og deretter langs nordsiden av denne frem til Sogndal. Der må du i hvert fall få med deg statuen av Gjest Baardsen før du drar videre vestover.

Tekst: Per Roger Lauritzen